Sveisbarhet og bearbeidbarhet er hovedaspektene for å måle den teknologiske ytelsen til stål. Alle legeringselementer som kan forbedre herdbarheten er ugunstige for sveisbarheten til stål. Fordi harde og sprø strukturer som martensitt er enkle å danne ved avkjøling ved siden av sveisevarmepåvirket sone nær smeltelinjen, noe som kan føre til sprekker. På den annen side er kornene nær fusjonslinjen i den varmepåvirkede sonen lette å grove på grunn av høy varme. Derfor er det gunstig å ha elementer som titan og vanadium i legeringsstålet som kan foredle kornene.
Bearbeidbarheten til stål kan forbedres ved å tilsette noen elementer som svovel og bly (se friskjærende stål). Legeringselementene i legert stål vil generelt øke hardheten til stål, og dermed øke skjæremotstanden og verktøyslitasjen. Bearbeidbarheten til stål kan påvirkes ved å endre matrisestrukturen, type, mengde og form på inneslutninger.




